Ukens ord

Å være fanget i Herren…

En fange. Ett ord som jeg forbinder med å ha gjort ting som ikke var så lurt. Som å være enn fange i ett fengsel. Eller å ha vonde tanker om seg selv, og at en føler seg som fange i egen situasjon.

Jeg har aldri tenkt på det å være fanget, som noe positivt…

Likevel opplever jeg ikke at Paulus her synes det er negativt å være fanget i Jesus…

Kan det være noe annet det er snakk om her?

Paulus skriver videre, og ber de kristne i Efesos om å være verdige kallet, og bære over med hverandre i kjærlighet…

Jeg leste nettopp om en litt merkelig form for kjærlighet.

Det var under en krig, at en soldat plutselig mer eller mindre snublet over en annen soldat. Og det var ikke hvilken som helst soldat han var i ferd med å trampe over. Det var en av fienden. Og fienden var alvorlig såret. Faktisk så såret, at soldaten kunne raskt se at den andre var i ferd med å dra sine siste sukk.

Det er da noe merkelig skjer. Krig er plutselig ikke så viktig lenger. Hat til de på den andre siden, det eksisterer ikke lenger. Soldaten setter seg ned på huk til den sårede, og gir ham litt av det lille vannet han har igjen på feltflaska. Den alvorlig sårede mannen peker på innerlomma i jakka si, og soldaten finner fram bilder som fienden bærer på. Bilder av sine kjære.

Og sammen blir de to sittende der. En soldat sitter, med fienden alvorlig såret i sitt fang. Fienden får vann som soldaten egentlig trenger selv, og sammen ser de – for en siste gang – på bilder av fiendens viktigste og kjæreste personer.

Paulus skriver: “Å bære over med hverandre i kjærlighet…”

Det er slett ikke alltid enkelt å bære over med mine kjære sine feil og mangler. Det er mange ganger vanskelig å akseptere mine egne negative sider. Men hva med de jeg ikke er fullt så begeistret for? Han naboen som bare er ett irritasjonsmoment. Sjefen som bare leter etter å finne noe han kan hakke på meg for. Ekskjæresten som gjorde alt for å sette meg i ett dårlig lys etter bruddet vårt… Hvordan er det mulig å elske noe slikt?

Soldaten i historien klarte noe av dette som jeg tenker Paulus er inne på.

Jeg aner ikke hvorvidt denne soldaten var en kristen. Men jeg tenker at det han gjorde for sin fiende, var å gi en omsorg, en kjærlighet, som var preget av en høyere kilde. Det var en gjerning som i utgangspunktet skulle vært umulig. Det skulle vært ett stort hat der, rent menneskelig sett. De var i krig. De var bitre fiender. I stedet bøyer mannen seg ned, og gir av det han egentlig hadde trengt selv.

Slik er Jesus til deg og meg.

Vi gjør hver dag mange ting vi ikke burde. Vi har stygge tanker. Vi baktaler. Vi sier ord som sårer. Vi ser ned på oss selv, Guds eget skaperverk. Og ikke alltid tenker vi så nøye over hvor sårende dette må være for Han som skapte oss i sitt bilde!

Men midt oppi dette, bøyer Jesus seg ned, gir oss av sitt gode vann. Han finner mennesker som gir oss oppmuntring. Han sørger for at vi kommer gjennom også denne dagen. Han gir oss styrke til å gå ett lite stykke til – selv om vi iblant bare har lyst til å gi opp. Han valgte til og med å dø for at du og jeg skulle ha mulighet til å komme til Himmelen en gang… Og vi fortjente det aldri…

Kanskje er det en slik kjærlighet Paulus var fanget av. Kanskje er det en slik kjærlighet du og jeg skal søke å bli en del av. Å bli en fange av Jesus. Fanget av Jesu kjærlighet… Vi mennesker trenger hverandre. Vi trenger av og til litt fra en annens overskudd. Vi trenger å få litt nåde, litt overmenneskelig godhet. Ikke fordi vi fortjener det så enormt, men rett og slett fordi vi en gang fikk denne nåden først, da vi trengte det som mest.

Og da er det kanskje nå blitt min tur til å gi noe videre. Gi bort litt av det vannet jeg ønsket å beholde selv. Dele litt omsorg på ett tidspunkt jeg egentlig ikke hadde overskudd til å gi det. Bære over med mine omgivelser, rett og slett fordi Jesus elsket meg først…